Sammol på Europa tur

10.02.25.-26.

på vei til kannalbyen bezeirs

Etter en lang kveld med mye i glasset var jeg våken kl 08 for å pakke sekken.
Etter 2 timer med gåing bestemte jeg meg for å haike, men etter 5 timer ga jeg det opp.

(lagt ut bilder under “bilder” på hovedsiden. her er et av dem:

http://s921.photobucket.com/albums/ad56/eventyrsamen/?action=view&current=IMG_1993.jpg

står å haiker i mellom montpellier og beziers. brukte mange timer der.)
jeg gikk enda en time før jeg endelig fikk haiken jeg trengte videre til Bezeirs som ligger ca 80 km sørvest for Montpellier.

Mens jeg satt å venta på kontakten min i Beziers lagde jeg videobloggen (se video: http://www.youtube.com/watch?v=S2gU3cTiVfc )

vertsfamilien min i beziers. huset er av den eldre standen og den er full av liv; hunder, katter, høns og hester er bare noe av det dyrelivet man finner her. føler meg veldig velkommen her.

I dag har det vært en rolig dag. Sovet lenge, spist godt, skrevet og tatt meg en liten tur i byen.
Lagde også dagens videoblogg ute i det nydelige været

(se video: http://www.youtube.com/watch?v=EEFaGjtPWhQ )

I morgen skal jeg yngste jenta på en rundtur i området. Skal lære mer om blant annet den 240 km lange midi-kannalen som går gjennom denne byen. Etter rundturen skal jeg fortsette nedover kysten til Perpignan, men det er i morgen.

kort om byen: http://nn.wikipedia.org/wiki/B%C3%A9ziers

10.02.18.-24.

Etter nesten 2 uker på latsiden i Grenoble (se video: http://www.youtube.com/user/eventyrsamen#p/u/2/G6C8hKP7PCw ) var jeg klar for nye eventyr igjen.

Det var en god følelse å være på veien igjen (se video: http://www.youtube.com/user/eventyrsamen#p/u/3/8Ta_R8tHWiw ).

Første etappen gikk til Valence, ca 90 km nordvest.

Der skulle jeg møte Matthias. (denne videoen ligger under “video” på hovedsiden, eller på youtube) Han hadde planene klare vi skulle dra fra Valence til en liten landsby som lå ca 50 km sørover mot Avignon.

eventyrsamen, cerise og matthias. dette er bildet er tatt ca 25 km sør for valance ved en liten ladsby som jeg ikke klarer å huske navnet på.

Vi skulle besøke foreldran til Matthias også skulle vi på dubraggie konsert på kvelden. Uten og helt å vite hva jeg gikk sa jeg meg enig at dette er noe man bare må få med seg. Det var moro den første timen, men etter 3 timer kjente jeg at jeg var lei. Er litt ute av trening å være på barer med høystøynivå.

Dagen etter var det tid for den tradisjonsrike søndagsbrunchen. Ble tvingt opp altfor tidlig, men ble positivt overraska

(se video: http://www.youtube.com/user/eventyrsamen#p/u/0/_Em5H21ZH40 )

Brunchen tok bare litt over 2 timer, men middagen senere på dagen varte i hele 3.5 timer. Franskmenn er utrolig flinke til å bruke god tid rundt middagsbordet. I denne familien spiste jeg ikke et eneste måltid uten å bli servert forrett, hovedrett og dessert. Gjerne med kjeks, ost, shots og vin i mellom rettene, fantastisk.

familien til matthias. en meget koselig familie som jeg trivdes skikkelig godt i.

Dagen etter sa jeg farvel til Matthias og kjæresten og fortsatte turen sørover til Montpellier.

Montpellier er en fantastisk by, mer informasjon finnes på; http://www.dinside.no/217599/mangfoldige-montpellier.

Eller se videoblogg:

Må rette en stor takk til Marjolaine Ménard-Bélanger.

meg og marjoline i den lille kåken hennes i montpellier

Og til min nåværende vertinne  Antonia Schönbrodt-Rühl.

meg og antonia på terassen etter en lang dag i byen

Sitter på verandaen nu i 17 varmegrader og skriver. Det er fest i kveld og det gleder jeg meg til, håper på å finne noen som kjenner noen som skal nedover til Barcelona om noen dager.

Ellers finnes mange andre bilder under ”bilder” på hovedsiden i fra de siste dagene.

videobloggen fra dagen i dag finnes også under “video” på hovedsiden (den 24.02.2010)

10.01.23.-10.02.17

den siste tiden har gitt meg mye hodebry. dette bildet ble tatt bare noen minutter etter at jeg ble overfalt av tre gutter 6 km i fra grosseto. mer om hendelsen lengere nede

Oppdatering for nesten en hel måned.
Grunnen til at jeg ikke har skrevet noe på siden på kjempe lenge er et resultat av mange faktorer, men den aller viktigste er nok at jeg trengte en pause fra skrivingen og at jeg trengte hvile.
Siden jeg startet den 3 og den lengste delen av dette prosjektet den 1.oktober så har jeg vært på reise uten å bruke penger i ca 150 dager uten å la kroppen hvile.
Jeg kommer til nye steder, møter nye mennesker og er nødt til å tilvenne meg nye skikker hver eneste dag. I tillegg til dette så er jeg nødt til å gi mye av meg hver eneste gang jeg kommer til et ny ”hjem”.
Dette har jeg ikke hatt noe problem med, men i det siste har jeg kjent at kreftene og lysten til å reise videre har blitt svekket.
Jeg regnet på det og jeg fant ut at jeg har mistet 40 hviledager (lørdager og søndager) siden jeg dro på del tre.
Har forflyttet meg nesten hverdag til et nytt sted og pushet kroppen til det ytterste, men det var ikke før overfallet i Gressoto den 2.feb at jeg virkelig fikk meg en trøkk.
Var veldig nærme å gi opp hele prosjektet og reise hjem, det eneste jeg ville var å sove.

Dette er det som har skjedd den siste tiden:

Jeg skulle til Roma for å møte en venn og hente noe utstyr. Har bestemt meg for å fortsette turen nordover til Storbritannia og for dette trenger jeg varmere klær.
Siden jeg var i Roma så måtte jeg få med meg det som var av severdigheter. I Roma besøkte jeg blant annet: Colluseum, Vatikanet, Spansketrappa, søndags markedet og hundrevis av fontener, statuer, kirker og alt annet som har en historisk betydning (det var iaffal slik jeg følte det). Roma er en helt fantastisk viktig og vakker by og hit må jeg tilbake. Man ser byen på en helt annen måte når man ikke kan bruke penger, men det reduserer opplevelsen litt.

dagene i roma. flere bilder er lagt ut under "BILDER" på hovedsiden

Etter et opphold i Roma gikk turen til Napoli og ruinene av oldtidsbyen Pompeii.
Napoli kunne ikke sammenlignes med Roma på noen måter, men Pompeii imponerte veldig.

pompeii

Når vi var tilbake i Roma så fikk vi vite at Napoli er en av de farligste byene i Italia. Alle italienere spurte om jeg hadde blitt ranet mens jeg var der. Når jeg svarte at jeg ikke hadde sett noe kriminelt så lo de fleste og svarte: det er dem som ser deg.

Den 1. Februar var det på tide å forflytte seg oppover kysten igjen. Erika insisterte på å kjøre meg et stykke utenfor byen slik at jeg ville unngå den aller verste trafikken i området rundt Roma og Fiumincino.

Erica skulle egentlig kjøre til sine foreldre i Benevento som ligger rundt 250 km sør for Roma, men siden hun ikke likte tanken på at jeg skulle haike i Italia så kjørte hun meg hele 178 km nordover. Det var nesten mørkt når hun gikk med på å slippe meg ut av bilen. Det siste hun sa til meg før jeg steg ut av bilen var at jeg måtte være forsiktig og at jeg enda er i mafiabeltet.
Jeg tenkte ikke mer på dette, hadde mer enn nok med å finne meg et sted å sette opp teltet for kvelden.

Fant en bru noen hundre meter i fra der Erica slapp meg av, der slo jeg opp teltet. Velger brua for i kveld, det kommer til å regne kraftig i natt.
Men det var verken regnet eller den uendelige duringen av biler som holdet meg våken til langt ut på morgenkvisten – mer om dette kan man se på videobloggen:

http://www.youtube.com/watch?v=9z3h66CvOFQ

http://www.youtube.com/watch?v=wqj-V3HVlLg

http://www.youtube.com/watch?v=p46JL-BLGSc

Kvelden hadde helt klart satt sine spor i meg. Hadde ikke fått sovet noe særlig og jeg begynte å bli mer og mer skeptisk til området.
Heldigvis har jeg lært å legge slike episoder bak meg meget raskt slik at jeg bruker minst mulig krefter på dette og legger kreftene der det treng, nemmelig forflyttningen.

Når teltet var nede og sekken var pakket så dro jeg tilbake til det stedet der Erica hadde levnet meg kvelden før.
Etter en stund stoppet en svart bil med noen ungdommer i like ved. Haik tenkte jeg og ble som vanlig meget glad over dette. Problemet var at disse ungdommene ikke hadde en annen agenda enn å skremme meg. Det er iaffal det jeg har kommet fram til i etter tid. Dem stjal ikke noe og dem ga meg jo bare et slag i brystet før dem dro. Så de drittsekkene der må ha vært ute bare for å tøffe seg.
Her er en video fra hendelsen:

http://www.youtube.com/watch?v=Ms5M01r_PqM

Jeg var kjempe forvirra etter episoden, tusen tanker flommet gjennom hodet og jeg begynte å kjenne at jeg var på vei mot et stup.
Jeg begynte stille spørsmålstegn ved turen og om det virkelig er verdt å fortsette.
Jeg begynte å innse at jeg har kjørt et arrogant løp. Jeg tenkte virkelig at jeg skulle klare å komme meg gjennom dette uten å måtte stoppe opp noe sted for å hvile meg, men der tok jeg grundig feil.
Etter denne syndsyke dagen innså jeg hvor sliten jeg var og hvor mye hvile som har gått tapt.
Hele prosjektet lå an til å forfalle, jeg var klar for å reise hjem. Nok er nok tenkte jeg.

Mens jeg gikk de 6 km til Grosseto så fikk jeg tenkt mye. Jeg ville ikke ta noen forhastede beslutninger. Bestemte meg for å dra videre til Pisa og tenke grundig gjennom situasjonen før jeg bestemmer meg fro noe.

I Pisa var jeg en meget kjedelig gjest. Jeg holdt meg stort sett på rommet til min vert. Hadde ikke lyst å snakke om turen, hadde ikke lyst å treffe nye mennesker og jeg hadde ikke lyst å se enda et nytt sted. De tre dagene jeg var der hos Rui gjorde jeg med andre ord minimalt ut av meg og dette merket nok min vert. Han prøvde å dra meg med på alt mulig, men for meg så var all den godviljen bare et ork. Vi var på kino, barer og han viste meg byen og jeg traff mange av vennene hans, men jeg hadde ikke noe gnist igjen. Var ikke interessert.

Måtte ta et valg, slik kan det ikke fortsette. Enten får jeg komme meg hjem, altså å avslutte hele turen eller finne meg et sted der jeg kan få hvilt meg skikkelig i noen dager. Iaffal til jeg kjenner meg pigg nok til fortsette.

Etter mye om og men bestemte jeg meg for at uansett hva som skjer så skal jeg gjennomføre denne turen. Jeg trenger bare søvn, masse søvn.
I frankrike har jeg en som jeg stoler på og der vet jeg at jeg får muligheten til å hvile meg til jeg kjenner meg klar for å reise igjen.
Jeg ble hentet i Torino og kjørt til Grenoble.
7 dager i strek lå jeg i senga nesten uten å bevege meg. Jeg skrev ikke noe, filmet ikke og jeg snakket nesten ikke. Bare lå og sov.
Etter 7 dager med mer eller mindre zombietilstander så var jeg på min første tur i alpene med snowboard.

snowbord i alpene

Denne turen var veldig viktig for jeg innså hvor mye jeg enda ikke har opplevd og hvor mye som enda venter på meg der ute.
Dagen etter var jeg i full gang med planlegging av nye ruter.
Gnisten er tilbake og jeg kan med stor glede meddele at jeg fortsetter nedover mot middelhavet i morgen tidlig.

10.01.22

Haiking er utvilsomt det jeg har gjort mest av på denne turen, om man ser bort i fra soving. Så det er naturlig at jeg er litt lei av å stå langs veien.
Jeg hadde et tungt hjerte når jeg trasket ned trappene i fjellandsbyen gjennom regnet og inn i bilen. Jeg var på vei nedover til byen for å haike meg til Roma. Regnet er blitt min største fiende, den forsinker meg alltid. Det hjelper ikke å stå langs veien i dag.
Alessandro foreslo at jeg skulle stå på kaia under tak. Båter kommer inn konstant og du slipper å bli våt sa han. Som sagt så gjort. Planen var genial enkel og etter bare noen få timer så fikk jeg haik til Roma. De 300 km gikk fort, landskapet var frodig og etter hvert var vi utenfor regnsonen også.

Roma er en mektig by, ingen tvil om det. Den ruger på mange kulturskatter og jeg gleder meg til å se mer av byen, men akkurat nu har jeg lyst å komme meg ut av hovedstaden før det blir mørkt.
Min kontakt bor 30 km utenfor Roma like ved Fiumicino flyplass. 30 km høres ikke så mye ut. Du tenker sikkert at det er vel ikke noe for en som har haiket rundt i Europa i over 9 måneder. Vel, det er akkurat denne situasjonen som er vanskelig. Den krever masse tid og energi. For å komme seg ut av en slik by så må man vite hvilken vei man skal. Det er ikke alltid lett med alle de veiene, byggene og villedenemenneskene som jeg møter på. Om du noen gang er i en storby (som Roma) med en fullpakket sekk. En sekk som har alt du trenger for å klare deg på tur i et år. Så prøv og komme deg ut av den uten å bruke penger. Det er stressende, slitsomt og frustrerende, dette kan jeg love deg.
Har gjort dette en del ganger nu og kan noen triks, men det tar fortsatt lang tid. Jeg må ofte gå i mange timer før jeg kommer meg til et sted hvor det i det hele tatt er vits å prøve å haike.
Roma var ingen unntak.

et av de tusen fontene som finnes i denne byen. her er jeg bare 600 meter i fra jernbanestasjonen på vei ut av byen

3 timer med raskgange så kom jeg til et haikested, fikk haik overraskende lett inn til Fiumicino. Der i fra gikk jeg til flyplassen for å vente på Erika. Hun er en flyvertinne og blir ikke ferdig på jobb før klokken 2330, noe som passet meg utmerket. Klokken var 2230 når jeg endelig kom fram til flyplassen.

Følelsen jeg får når jeg setter meg ned etter en hel dag på reise er noe av en helt annen verden. I det jeg tar av meg sekken og slår meg ned i stolen så virker det som at kroppen flyr. Lydene i fra menneskene rundt blokkeres og tiden står stille. Følelsen varer bare for en liten stund, men den lillestunden er nok til å få meg til å smile. Det er følelsen av og kommet fram til målet for dagen.

10.01.18.-21.

Etter et døgn på båt og to dager i telt uten noe bevegelse så er det kjempe deilig å streke litt på kroppen igjen. Det eneste som bremser gleden litt er regnværet og det faktum at jeg ikke har spist noe på to dager.
Jeg går ned til togstasjonen, vet at det er venterom på slike steder og det er lett å finne meg her. Ale skal komme klokken 19. Det eneste jeg klarer å tenke på er mat, alt annet betyr ingenting.
Følelsen av å være mer og mer primitiv slår meg. Hjemme ville fokuset vært på hvordan jeg skal underholde meg selv etter en arbeidsdag, men her må jeg tenke annerledes. Fokuset er rettet mot de primære nødvendighetene som skal til for å overleve. Mat, vann, varme og ly/beskyttelse. Nestekjærligheten, underholdningen og alt annet som kommer med det som jeg nu kaller for de lukseriøselivet hjemme under de trygge omgivelsene blir bare svakere og svakere i minnet. Jeg tenker mindre på det livet jeg hadde hjemme nu.
Tenkte mye på det når jeg begynte denne reisen, men nu er fokuset stort sett nåtiden.
Alessandro kom og vi kjørte oppover til en liten landsby i fjellene. Der hygget jeg meg sammen med dem som bodde i huset i 3 netter.
Hverdag gikk jeg meg en lengre tur ut i skogen. På den andre dagen var jeg på topptur. Målet var å se utover horisonten for å få se Kroatia, men det var for mye skyer til det. I stedet så fikk jeg gleden av å se villsvin. Tre stekker! Ble litt overrasket, hadde ikke forventet meg dyr på den størrelsen i denne delen av skogen.

På kvelden satt jeg og Alessandro og snakket over et par ølbokser og noen flakser av det sterkere slaget. Jeg prøver alltid å bli kjent med dem jeg bor hos. Mange av dem jeg har truffet på denne turen håper jeg på å kunne holde kontakten med. Dem jeg liker inviterer jeg med nordover til Karasjok.
Jeg syns det er viktig å fortelle om nordmenn og samer. Skremmende mange som ikke vet at Norge eksisterer engang, men når jeg sier ”the end of the world, far-far up” og avslutter med ”polarbear” så nikker de fleste med et smil.

Italia er kjent for sitt kjøkken og jeg har tenkt å spise meg igjennom landet. Målet er alltid å få med meg mest mulig kultur og spesialiteter. Det betaler seg å være nysgjerrig og ærlig på en slik tur. Fortalte min hva jeg ønsket meg. Alessandro var en god kokk noe som jeg hadde stor glede av, hver kveld når han kom hjem jobb laget han meg spesialiteter i fra nærområdet.

10.01,16.-17.

Etter at båten kom til kai så fikk jeg rørt på meg igjen. Gikk noen kilometer før jeg fant en liten skråning bare 25 meter i fra hovedveien som gikk ut av byen.
Jeg har en kontakt her i Ancona, men han har ikke tatt kontakt med meg enda.
Det er søndag og det er kveld. Jeg har vært i teltet i hele dag, det har regent. Ikke noe vits å pushe på. Det har jeg gjort nok av i Hellas. Har holdt meg i ro.

fanget i krattet. denne teltplassen var ikka prima, men i nøden spiser fanden fluer. hadde akkurat plass nok til å ligge rett. teltduken var klemt i mellom masse busker, men det var akkurat nok plass til meg.

Primusen er tett igjen så jeg får ikke kokt noe som helst. Setter tekoppen ganske høyt nu mens jeg er på tur. Det er en av de små gledene jeg har og nu har primusen streiket, perfekt!
Når jeg tenker på det så spiller det ikke noe rolle akkurat nu, har ikke noe som jeg kan koke uansett. Har vært uten mat i over et døgn nu.

Kontakten skrev til meg i sta. Han beklaget seg og sa at jeg ikke kan komme før i morgen. Det er helt greit sa jeg siden jeg ikke hadde noe jeg skulle ha sagt i den saken uansett, Det betyr at jeg kommer til å ligge i denne skråningen å høre på bilene i minst to dager, moro.

Det er litt av en tålmodighetsprøve det her. Ligge her å gjøre minst mulig i to dager. Jeg prøver å sove mye, men det sier seg selv: går ikke an å sove to dager i strekk.

Det er mye kjøligere her enn i Hellas. Tempraten holder seg rundt 4-8 grader. Heldigvis har jeg nok klær til de her temperaturene, men om det skulle bli kaldere så kommer jeg til å ha et problem.

utsikt over ancona i fra teltplassen. det er ofte natt når jeg setter opp teltet. er litt spennende og våkne dagen etter å se omgivelsen. hvor nært er det til nærmeste hus, om det er noen stier eller veier som blir brukt i nærheten av meg osv

Har ikke mye strøm lenger på pc’n, får prøve å sove videre. I morgen skal jeg ned til byen, min vert Alessandro skal plukke meg opp i 7 tiden. Blir godt å komme i hus igjen.
Gleder meg mest til å spise noe, begynner å bli veldig sulten.

10.01.15.-16.

Jeg kunne bare bli en dag hos Minolis. Noen venner av han skulle komme og besøke han så jeg ble tvingt opp ganske tidlig for å se etter noen løsninger. Jeg dro ned på havna for å snakke med noen sjåfører, ville høre om det var mulig å bli med dem og båten over til Italia. Trailere som blir med båter får alltid to billetter så om jeg finner den rette sjåføren så får jeg meg en båttur. Preget av dagene før og den nedsatte helsa så orket jeg ikke bruke mer enn to timer på dette. Dro tilbake til leiligheten for å hente tingene mine og dro ut igjen for å møte en annen kontakt av meg.

Sammen prøvde vi trailer sjåførene enda en gang, men uten hell. Han så nok hvor skuffet jeg var så han tok noen telefoner. Det skulle vise seg at han hadde en venn som jobbet på anka lins. Denne kvinnen kunne fortelle at selskapet hun jobber hadde noen kjempe billige billetter til salgs. Det var for å fylle opp båten som ingen tok sa hun. Jeg visste ikke hva hun snakket om så jeg nikket bare. Jeg fikk billetten av henne og en klem for god lykke på resten av reisen. Det var ikke før da at jeg så at denne båten jeg skulle med skal til Ancona. Hvorfor ikke tenkte jeg. Det er vel like godt som noe annet sted.

en gladlaks på vei til ancona med båten

Jeg sitter på båten nu. Har vært på denne båten over ett døgn nu. Den har vært forsinket i mange timer og nu begynner jeg å bli sulten. Hadde ikke med meg mat før jeg dro. Vann har jeg, men det er lite igjen. Det sies at vi skal sette til kai i Ancona rundt kl 23 i kveld.
Det betyr nok at jeg har en lang natt med gåing foran meg før jeg finner et sted som jeg kan sove på. Kjenner at jeg gruer meg litt til det.

10.01.05.-14.

Det er mange dager siden jeg skrev noe her. Har hatt mye å gjøre og en hel del og tenke på.

Etter at planen om å finne en båt til Australia gikk i vasken så måtte jeg finne ut av hva jeg skulle gjøre med de restværende 3 månedene som i gjensto av dette prosjektet. Jeg hadde håpet at jeg skulle finne ut av det i løp av jula, men svarene kom ikke til meg så fort som jeg hadde håpet. Mulighetene er jo nesten uendelige og det er et stort steg å ta.
Alt annet enn å avslutte turen var innom tankene mine. Trengte en plan B.

på vei til kalamata. bildet er tatt 100 meter i fra brua til fastlandet. er på peloponnisis

En kveld lå jeg i teltet og så på kartet som jeg har med meg. Den viser Europa og på dette kartet har jeg merket av hvor jeg har vært. Det var da jeg innså at jeg har jo ikke sett på langt nær så mye av Europa som jeg egentlig hadde ønsket. Jeg mangler nøkkel land som England, Irland og skottland. Jeg har sett bare en liten del av frankrike og jeg har nesten ikke sett noe av Øst-Europa. Jeg har masse muligheter igjen her, i Europa. Resten av verden kan vente til en annen gang.

Jeg har hatt vanskeligheter med å finne ut av akkurat hva jeg skulle gjøre pga jeg innså at det bare var 3 måneder igjen av denne turen og jeg hadde enda så mye jeg ville se, men jeg ser nu at jeg ikke trenger å rushe ut i den store verden. Den går ikke noe sted, jeg kan se den på en annen tur.
Så nu har jeg bestemt meg for å dra til Kalamata. Finne ut av noen småting og starte reisen min nordover igjen. Planen er å haike oppover til Albania og følge kysten til Italia. Der etter så skal jeg ta og kaste kron og mynt om jeg skal dra nedover til Barcelona først før jeg drar til Storbritania.
Eller så kan jeg bare kaste kron og mynt på alle veikryss og se hvor jeg havner.

husene i kalamata

Jeg er i Patra nu. Sitter endelig under tak igjen, det har vært noen harde dager og jeg kjenner det godt på kroppen.
Har fryst så mye i det siste at jeg har blitt forkjøla. Har en lett feber og snørret renner. Immunforsvaret blir sakte, men sikkert svekket på en slik tur med en så høy stressfaktor.

Om de siste ti dagene:

Etter ytterligere to dager så kom jeg meg fram til Kalamata. Der ble jeg tatt i mot av Thanasis. Det var godt å komme fram og han fikk meg til å føle meg hjemme. Koste meg virkelig i Kalamata. Likte alt ved det, det var en passe stor by, ikke for turist preget, hyggelige mennesker og et sted hvor man får hvilt seg nok til å få samlet tanker nok til å ta en besluttning om hvor resten av turen skal gå.
Min verdt eier en restaurant så jeg var en del hjemme hos han med hunden. Hunden var en god lytter og den var enig med meg stort sett hele tiden.

På kveldene hang jeg sammen med Thanis og resten av dem som jobbet på restauranten. Hadde ikke noe i mot det, er ikke akkurat så ofte jeg får muligheten til å henge på restauranter mens jeg er på denne turen.
Fikk god kontakt med dem følte jeg og jeg håper jeg ser dem igjen en dag.
For etter noen dager dro jeg igjen.

Planen var å haike de 230 km til Patra langs kysten. Normalt skulle dette ta meg rundt 7-8 timer medregnet venting, men det gikk ikke som forventet.
Det skulle ta 5 dager før jeg kom meg til Patra. De fem dagene kommer jeg til å huske godt. Været hadde mesteparten av skylden. Hadde bestemt meg for at jeg skulle gå mens det regnet og haike når det var klarvær.
I løp av de 25 timene jeg tilbrakte på veien gikk jeg til sammen nesten 5 mil og resten ventet jeg. Var våt stort sett hele tiden, enten pga svette av gåingen eller pga regnet som pøste ned med gjevne mellomrom.

et av de mange landsbyene jeg gikk gjennom. det er ganske pent her

Jeg måtte hele tiden ta av og på klær. Stå og gå fungerer dårlig med når været skifter i fra sol til pøssregn på noen minutter.
Jeg prøvde å skifte klær, men etter hvert innså jeg at i stedet for å ha masse våte klær på meg så lagret jeg en hel del våte klær i sekken som gjorde det enda tyngre og gå. På kvelden lå jeg å skalv av den lange nedkjøingen i løp av dagen. Primusen som jeg hadde fikset i Kalamata streiket igjen etter andre natt så jeg måtte fyre med stearin og dem hjalp ikke akkurat klærne med å tørke. Jeg gadd ikke engang gå ut å tenne bål pga jeg var så sliten av stå og gåingen.
De lette 230 km til Patra begynte virkelig å gå meg på nervene.

Jeg har levd slik en god stund nu og jeg vet at om jeg lar de djevlene som ligger i hodet mitt dra meg ned så er det over og ut med denne turen. Så hver gang noe virkelig går rett vest og alt virker å være kaldt, vått og så langt i fra det man finner trygt så prøver jeg alltid å finne en ting som kan holde humøret oppe. Akkurat hva dette var kan forbli en hemmelighet, men dagen etter så virket alt til å være bedre. Det er det psykiske som jeg går igjennom som er det verste og noen ganger når man har vært alene lenge nok og så å si alt har gått meg i mot lenge nok så har jeg virkelig lyst å gi opp, men det er bare rundt 90 dager igjen nu og det skal jeg klare.

På den siste biten inn til Patra traff jeg på noen snodige karer som akkurat hadde blitt løslatt fra fengslet. Den som hadde sonet 6 år for vold og narkotika besittelse var sjåføren. Det så ikke ut som at han hadde lært leksa si og det virket som at han lengtet tilbake til fengselet. Han kjørte med en gjennomsnittsfart på over 150 med noen vågale forbikjøringer mens han røyket hasj og sniffet noe.
Når jeg kom meg ut av den dødsfella så var jeg veldig glad over å være i live. Det er ikke lett å forutsi hvordan sjåføren kommer til å være og det kan være farlig, men heldigvis skjer slike hendelser sjelden.

Når jeg kom inn til byen så måtte jeg vente på Manolis som var min vert i Patra i mange timer. Jeg kjente meg helt utkjørt så jeg satt bare i en park og ventet. Jeg kjente at feberen steg og at snørret begynte å renne. Immunforsvaret er ganske svekket konkluderte jeg mens jeg satt på benken. Etter 5 timer kom Manolis. Jeg hadde begynt å bli litt bekymret over at han kanskje ikke skulle komme. Jeg la meg på sofaen med engang jeg kom inn døra og rørte meg ikke av flekken.
Gleden av å komme inn til noen på denne måten etter noen dager med skikkelig motgang er en sterk opplevelse følelsenmessig. Dette høres rart ut for en som ikke har opplevd det, men det er rart hvor lite som skal til for å tippe vogna i fra godt til ondt og tilbake igjen.
Er sliten nu. Må sove.

09.12.30.-10.12.04

Kreta. 18-24 grader på dagen, det er til å bli bortskjemt av. Har hatt det fint de siste dagene. Mat, hvile varmt og det viktigste en som jeg kan tilbringe litt tid med.
Å ha selskap når jeg er på reise er kjempe fint, har savnet det, men jeg vet at om ikke så lenge er jeg alene igjen.
Har vent meg til det å være alene, men det er godt å ha noen å dele noen av opplevelsene med. Det er en opptur, trenger noen oppturer nu. Eller jeg må endre litt på det settet jeg tar å reiser på.
Har kjent at magen ikke har vært som den pleier, den gjør litt ondt når jeg blir stresset. Hukommelsen er heller ikke den samme, jeg må gjenta enkle navn og sånt mange ganger før det setter seg. Kroppen er sliten og jeg har lyst å sove døgnet rundt.

Har sovet kjempe mye i det siste og tempoet under høytiden har vært på et behagelig nivå, men likevel ligger jeg i teltet nu og kjenner at jeg er sliten. Jeg er sliten på et helt annen måte enn det: etter trening, en lang dag på skole eller jobb sliten. Det er en ny type sliten som jeg kjenner, det er en type som får meg til å ikke kjenne igjen meg selv. Kjenner meg utmattet og giddalaus, kjenner at jeg ikke bryr meg om noe og at jeg ikke har noe glede lengre. Kjenner meg rett og slett tom. Har kjent dette en stund nu, men først nu etter en stund med litt roligere tempo klarer jeg å sette ord på hav som feiler meg, eller hva jeg trur som er galt.

Må endre taktikk. Skal begynne å oppbeholde meg mer i skog, skal sette ned tempoet litt og prøve å leve litt mer. Skal skrive mindre og oppleve mer på en måte der jeg ikke trenger å være der og der innen en tidsfrist. Det er stort sett det som krasjer, tidsfrister og reise store avstander uten en krone. Ønsker også å reise mer med noen, men det ser jeg at kan bli vanskelig.

Jeg ville også ønske alle god jul og et godt nytt år. En stor takk til Aili som ville reise litt med meg den seneste tiden. Det var veldig koselig.

Akkurat nu ligger jeg ca 100 km nordvest for Athen uten for Korintos som ligger på en halvøy. Var på Kreta fram til søndag. Vi var 27 timer på båten før vi kom oss over havet til Athen. Det var skikkelig dårlig vær og mer om dette kan man se på videobloggen.
Jeg er på vei til Kalamata. For en gang skyld skal jeg ikke stress. Spennende ting pleier å skje om jeg ikke stresser. I dag for eksempel så traff jeg på Andrew Bliz og Dave Allcorn fra Canada. Dem skulle gå i fra Hellas og helt til Spania, gå. Tøffinger sier jeg bare. Synd at dem hadde det litt travelt, dem skulle inn til byen for å pleie kroppene. Det hadde vært hyggelig å tilbringe litt mer tid sammen med dem, utveksle erfaringer og sånt.
http://www.travelblog.org/Bloggers/self-propellers/ er adressen til bloggen demmes.
Respekterer mennesker som gjør slikt.

Er trøtt, klokken er ikke mer enn 1821, men jeg må sove nu kjenner jeg.

09.12.21.-29.

Etter enda en kald natt ute ved Litochoro så kom jeg med vekk i fra det stedet med en militærbuss som skulle inn til Athen. Dem hadde et sete ledig og det fikk jeg. Det var en høylytt tur med mange røverhistorier på Gresk, jeg smilte bare for meg selv når en av guttene hadde mannet seg opp til å si noen ord til meg på engelsk.
På kvelden var jeg i Athen. Der ventet jeg på Aili, vi fant ut at vi skulle reise rundt i Hellas sammen denne julen, noe som jeg satte stor pris på.
Det er litt kjedelig i lengden å reise rundt alene så selskap vil jeg gjerne ha. Det var godt å vite at jeg ikke trengte å feire jul helt alene. Det var jo et av de store spørsmålstegnene for denne turen.

akropolis athen

I Athen var vi en natt. Vi var og gikk i byen og så på de alle mest kjente stedene. Hellas er Europas kulturvugge og her kunne man ha vært i mange år om man skulle få med seg alt.

Julen nærmet seg og vi hadde ingen planer. Det må vi gjøre noe med, etter en kort prat finner vi ut at Kreta frister litt og det er ikke mer enn noen timer med båt i fra Athen til Kreta. Klokken 2045 tar vi fra kai og setter kurs mot Hellas største øy. Vi ligger ute på dekk, det er lunt og deilig ute. Mange det er mange andre på båten og dem ligger over alt. I gangene, på dekk, i baren og på kafeen. Dem er i alle aldre, fra småe unger og til besteforeldre. Fascinerende, virket som at det ikke var så stress, dem skulle nok hjem for å være med familien i jula.

Planen våres er at vi skal ankre til kai rundt 06 neste dag og dra til sørsiden av øya. På sørsiden er det litt mindre mennesker, den er ikke så turistpreget og den har nasjonalparker og mye annet spennende som lokker.
Jeg ser fram til noen rolige dager.

sougia (flere bilder er lagt til under bilder)

Vi bestemmer oss for et lite sted ved navn Sougia. Stedet har 109 innbyggere og bærer preg av det. alt er vinterstengt og den ene butikken som er på stedet er stengt i mellom 20.00 og 18.00. Ryktene sier også at denne butikken skal ta juleferie snart, vi er litt spente på om vi må ty til havet, drepe villgeiter eller noe lignende for å overleve jula, men heldigvis har den 13 kvadratmeter store butikken åpen en siste dag før den stenges for jula. Vi hamstrer med oss hermetikk og noen tørrvarer, det blir ikke noe ribbe på oss til jul. Vi får nøye oss med pasta og den slags. For min del gjør det ikke noe, er stålende fornøyd med å ha noen å dele julen med. For min del kunne vi ha fiska fisk eller prøvd å knerte måser til jul.

Det er ganske stille og behagelig her. Området er preget av vulkansk stein, høye fjell og daler på alle sider. Det er mye geiter i området, dem stikker innom fra tid til annen og underholder oss med nærværet.

Helligdagene går til og utforske nærområdet, fiske, snakke med lokal befolkningen og planlegge ruta framover.
Vi bestemte oss for å gå langs kysten/over fjellet til neste by.

sougia oven i fra

27. drar vi videre til Lissos (en øde dal med tempelruiner for både Apollon og Dionosys) der blir vi en natt før vi fortsetter langs kysten til neste tettsted. Langs stien vi følger ser vi innimellom E4 forkjørsrettskiltet, så vi spøker litt med det.
De 10-12 km var preget av bratte opp og nedstigninger, piggete busker og vulkanskstein som skjærte igjennom klær og sko, sauer, geiter og smerte. E4`ra imponerer ikke, den var dårlig skiltet og ”veien” ble ofte forveksla med geitetråkk noe som førte oss i mange vanskelige situasjoner. På et punkt så klatret vi ned en fjellskrent, vi måtte ta av sekkene og bruke vegetasjonen til hjelp for å lure sekkene nedover fjellsiden. Skulle likt å se slike Europaveier i Norge. Senere har vi blitt fortalt at det faktisk er europavei 4 som ender her på Kreta, siden dette er enden på Europa, må si at den nordlige delen av E4 er av mye bedre kvalitet i så fall.

Solsteiken, den tunge sekken og den mentale påkjenningen gjorde meg til en zombie som bare fulgte stien. Jeg var sikker på at kroppen skulle være restituert etter noen dagers gåing uten sekken og hvile på hippiestranden i Sougia. Jeg tok feil.
Psykisk var jeg ganske nede på slutten av turen over fjellet. Det tok kjempe mye krefter og jeg hadde ikke fått ladet opp nok energi for en slik tur på E4`ra.

Jeg følte at jeg hadde blitt banket opp av naturen. Det var spesielt i beina jeg kjente meg øm når vi kom fram til byen.
I guideboka som Aili har sto det at denne turen skulle ta 6-7 timer. Regner med at det ikke var med en 30kilos sekk på ryggen, men det var faktisk akkurat den tiden vi brukte.
Når vi var framme bestemte jeg for å gi slipp på noe utstyr. Går og bærer på vinter, sommer, vår og høst klær i 25 varmegrader. Bortkasta å plage kroppen slik, men i det jeg gikk i gjennom det jeg hadde i sekken så innsåp jeg at jeg har vanskeligheter med å kvitte meg med noe som helst. Det er den eneste sikkerheten jeg har og hva skjer om jeg kaster noe av de slitte vinterklærne og det skulle bi kaldt igjen.
Jeg husker så altfor godt hvordan det er å ligge kald, våt og sulten i teltet.
Har enda ikke kastet noe som helst, men må vel gjøre det i løp av de neste dagene.

Navnet på byen vi er nu er Paelohora, her skal vi være i noen dager, men vi har enda ikke bestemt oss for hva vi skal finne på videre etter et lite opphold her.