10.01.22
Haiking er utvilsomt det jeg har gjort mest av på denne turen, om man ser bort i fra soving. Så det er naturlig at jeg er litt lei av å stå langs veien.
Jeg hadde et tungt hjerte når jeg trasket ned trappene i fjellandsbyen gjennom regnet og inn i bilen. Jeg var på vei nedover til byen for å haike meg til Roma. Regnet er blitt min største fiende, den forsinker meg alltid. Det hjelper ikke å stå langs veien i dag.
Alessandro foreslo at jeg skulle stå på kaia under tak. Båter kommer inn konstant og du slipper å bli våt sa han. Som sagt så gjort. Planen var genial enkel og etter bare noen få timer så fikk jeg haik til Roma. De 300 km gikk fort, landskapet var frodig og etter hvert var vi utenfor regnsonen også.
Roma er en mektig by, ingen tvil om det. Den ruger på mange kulturskatter og jeg gleder meg til å se mer av byen, men akkurat nu har jeg lyst å komme meg ut av hovedstaden før det blir mørkt.
Min kontakt bor 30 km utenfor Roma like ved Fiumicino flyplass. 30 km høres ikke så mye ut. Du tenker sikkert at det er vel ikke noe for en som har haiket rundt i Europa i over 9 måneder. Vel, det er akkurat denne situasjonen som er vanskelig. Den krever masse tid og energi. For å komme seg ut av en slik by så må man vite hvilken vei man skal. Det er ikke alltid lett med alle de veiene, byggene og villedenemenneskene som jeg møter på. Om du noen gang er i en storby (som Roma) med en fullpakket sekk. En sekk som har alt du trenger for å klare deg på tur i et år. Så prøv og komme deg ut av den uten å bruke penger. Det er stressende, slitsomt og frustrerende, dette kan jeg love deg.
Har gjort dette en del ganger nu og kan noen triks, men det tar fortsatt lang tid. Jeg må ofte gå i mange timer før jeg kommer meg til et sted hvor det i det hele tatt er vits å prøve å haike.
Roma var ingen unntak.
et av de tusen fontene som finnes i denne byen. her er jeg bare 600 meter i fra jernbanestasjonen på vei ut av byen
3 timer med raskgange så kom jeg til et haikested, fikk haik overraskende lett inn til Fiumicino. Der i fra gikk jeg til flyplassen for å vente på Erika. Hun er en flyvertinne og blir ikke ferdig på jobb før klokken 2330, noe som passet meg utmerket. Klokken var 2230 når jeg endelig kom fram til flyplassen.
Følelsen jeg får når jeg setter meg ned etter en hel dag på reise er noe av en helt annen verden. I det jeg tar av meg sekken og slår meg ned i stolen så virker det som at kroppen flyr. Lydene i fra menneskene rundt blokkeres og tiden står stille. Følelsen varer bare for en liten stund, men den lillestunden er nok til å få meg til å smile. Det er følelsen av og kommet fram til målet for dagen.